Nordmenn er blant de lykkeligste i verden, viser en ny undersøkelse. For meg er ikke det noe vi burde skryte av.
At man er lykkelig defineres altså som fravær av negative følelser. Man klarer å slappe av, er stolt av det man oppnår og hygger seg. Også opplever man ikke de negative tinga – du veit, smerte, bekymringer og kjedsomhet. Hvis jeg skulle tippe, har kanskje undersøkelsa tatt en omtur om interiørblogger og Facebookvegger rundt om i landet. I så fall er det ikke rart vi vinner.
Dagbladet når i dag nye høyder i sin gravejournalistikk i det de kan avsløre at et par bønder tok seg en kebab på Grønland etter aksjonene i går. La meg gi dem en liten realitetsorientering om norsk mat og nordmenn.
Jeg innrømmer det gjerne, når det kommer til en del ting, lever jeg i fornektelse. For eksempel og aller mest når det kommer til nettavisene. For jeg forsvarer dem. Opp og ned og rundt omkring og overalt. Mot alle de sure trynene som meiner at de bare leverer irrelevante nyheter og at de skriver alt for mye om sex og bare bryr seg om å generere klikk og annonseinntekter, ikke om hva som skjer i verden. ”Nei”, sier jeg. Gang etter gang. “Det stemmer ikke”. Ta for eksempel min kamp for å opprettholde mitt forhold til Dagbladet:
“Dagbladets nettavis er full av relevante utenriksstoff og er overhode ikke det nye svaret på BingoBingo”, sier jeg. Også bare:
Her snakker vi utenrikspolitiske nyheter av bred allmenn interesse
I anledning nasjonaldagen vil jeg legge ut et par kranser til de som ikke lenger går i blant oss i eng og mo med furutrær eller i de tusen hjem, de som ikke kan møte landet i trefarvet prakt eller signe sin konge med kraft og mot.
Kjære kong Karl Johan. Du har gjort så mye fint for dette landet. Særlig har du gitt oss mange fine partysvensker som har betydd mye for oss unge norske kvinner. Tusen takk for det.
VG-nett har i dag en sak om verdens mektigste mødre. Det syns jeg er blodig urettferdig. Jeg meiner, hvorfor skal ikke også menn kunne defineres primært som fedre, uavhengig av hva for noe annet de har oppnådd i livet og uavhengig av hvor lite de faktisk bryr seg om ungene sine? Det er klart – hvis de er rike og har barn, da er de fedre i verdensklassen, og for det fortjener de anerkjennelse.
I påvente av at VG tar til vett og balanserer regnskapet, tar jeg saken i egne hender. Her er verdens mektigste fedre.
1. Stellan Skarsgård:
Stellan Skarsgård blir stadig far til et nytt talent som kommer til å bli flinkere enn han, blodigere enn han, heitere enn han og mer kjent enn han. En fin måte å sikre at karrieren varer for evig på uten for mye ubehagelig arbeidsinnsats.
Ok, jeg har prøvd i mange dager nå å være ei normal dame. Det vil si ei dame som ligger med folk fordi jeg er forelska i dem. Eller er forelska i folk fordi jeg ligger med dem. Eller i det hele tatt som liker folk, noe som ofte er utfordrende nok i seg sjøl i min verden. Jeg meiner, hvorfor i helvete skal jeg bruke så sjukt mye tid på å like folk? Hvorfor skal jeg møte dem og bli kjent med dem og late som jeg liker dem og prate om tusen uinteressante ting mens jeg drikker ting jeg egentlig ikke har så lyst på, men er nødt til å ha hvis jeg skal holde ut å være sosial ein heil kveld? Kan jeg ikke bare ha noen tilgjengelig som ikke trenger at jeg sier de riktige tinga? Kan jeg ikke bare ligge med folk og la det være med det?
Denne er spesielt tilegna alle dere som akkurat nå sitter og planlegger det perfekte sommerbryllup. Se Parks and Recreation heller.
Ok, jeg har kommet fram til følgende: Jeg er blakk. Så sinnsykt, innihelvete jævlig blakk. Jeg har også kommet fram til at det skjer nøyaktig på samme tidspunkt hvert eneste år, sånn cirka rett før 17. mai, sånn at jeg heller ikke i år kan ha fin kjole eller fiksa bunad eller god champagne å feire et eller anna med. Og jeg er dødslei av det.
Derfor, som en slags flukt fra en underbetalt hverdag: Her er alt jeg ville gjort HVIS jeg var rik som fan:
Mye har skjedd i den rojale verden den siste tida. Har du ikke fått det med deg til tross for medias noe insisterende holdning? Her er høydepunktene:
Den norske dronninga sov tydeligvis i alle rom i Slottet før hun flytta inn. Et betimelig spørsmål er da: Har hun også pult i alle rom? For det ville jeg i hvert fall gjort før jeg valgte soverom. Dessuten driver dronninga og flasher kunstsamlinga si for et par journalister med referatforbud for tida. Etter min mening har samlinga sterke feministiske trekk. Ingen – jeg gjentar: ingen, skal si at dronning Sonjen mangler hår på overleppa etter dette. Knut Olav Åmås fikk seg imidlertid et par puteøyeblikk.
Morgenbladet har satt en skribent i Tinghuset som bruker tida si på å observere det han meiner er andre journalisters upassende oppførsel. Er det ok?
Jeg er litt usikker. På den eine sida: Kristopher Schau er flink til å skrive. Han er flink til å formidle et inntrykk av rettssaken som ligner det jeg og du ville hatt, og for det skal han ha takk. Det har han da også fått. Jeg kan ikke tenke meg noe annet som har blitt så hylla på Facbeook-veggen min de siste ukene som nettopp det han skriver. Det er viktig, og det har betydning for folk. Men gir det han grønt kort til å fortelle hvordan alle andre til stede har og burde ha det og hvordan de burde reagere på det?
