Jeg anmelder juleplater. Til politiet.

Det er snart jul, gitt. Og hver gang det er snart jul, da skal vi lide oss gjennom de samme sinnsyke julesangene som vi har sunget hundretusen ganger før og som blir sunget på hundretusener av juleplater av artister som forsøker å gjøre dem på sitt egne, originale vis. Bortsett fra at det er ikke mye originalt å spore. I et forsøk på å innse at det snart er jul, gir jeg deg min o store gjennomgang av juleplatene.

De aller fleste juleplatene jeg har fysiske eksemplarer av, er fra Kirkelig Kulturverksted. Det har rett og slett å gjøre med at jeg aldri kjøper juleplater selv, men derimot får en hver jul av nissen, detvilsi mamma. De prøver hardt, dette verkstedet, det skal de ha. Alt fra Solveig Slettahjels sarte stemme til Mathias Eicks orientalisme til Iver Kleives myke klaver (altså ikke piano, men klaver). Det er fint, forsåvidt. Men vil jeg virkelig ha det så stille og sart til jul? Ganske sjelden. Sorry, mamma. Nissen kan gi neste plate til en interiørblogger.

Sølvguttene og Sissel Kyrkjebø og Frelsesarmeen og Carola og den gjengen der hopper jeg over. Det samme med alle de irriterende kora som finner det for godt å synge jula inn. Jeg velger rett og slett å ikke forholde meg til korsang på julekorstogvis. Neitakk til dem.

Videre har vi alle de gamle amerikanerne som folk skal trykke godt inn i trommehinna di i tide og utide. Her snakker vi Bing Crosby, Mahalia Jackson, Rosemary Clooney, Ella Fitzgerald, Nat King Cole, Peggy Lee, The Andrew Sisters. For ikke å glemme alle de som har forsøkt å være som dem i senere tid. Kjære, vakre, venner. Kan vi ikke en gang for alle bli enige om følgende: Sangene “Jingle Bells”, “Winter Wonderland”, “Let it Snow” og “Hark the Herald Angels Sing” kan synges for mange ganger av for mange slitsomme amerikanere. Takk og farvel til dem. Og ta med det samme med dere sanger som “Last Christmas”, “All I Want for Christmas is My Two Front Theet” og “Happy Xmas (War Is Over)” til landet der Magnhild ikke bor.

Det er ikke mye Silent Night der ute som treffer meg, altså. Og i det jeg er i ferd med å gi opp håpet fullstendig, kommer Kurt Nilsens juleplate. Da går det rett og slett en sikring hos lille, slitne meg. Det er faen meg noe av det mest innforpultjævlige jeg har hørt. Hvem er det mannen tror at han er? En krysning av Odd Nordstoga og Bing Crosby? Fyttekatta som jeg hater denne juleplata. Merk imidlertid at denne anmeldelsen kun er basert på de første sangene på plata – jeg måtte bare skru av da karen begynte å synge “Gje meg handa di ven” sammen med Helene Bøksle. Noen må en gang fortelle Kurt at han ikke kan synge, og jeg tar gjerne oppgaven.

Og til slutt har vi alle de folka som forsøker å skrive nye julesanger. Bare det handler om jul, er det liksom greit. Men er det nå egentlig det? Hvem kommer egentlig i julestemning av at Rufus Wainwright eller Lucy Swan gneldrer i vei om noe som skal ha med julas budskap å gjøre? Eller av at Sting gjør litt Gregorian chanting? Eller av at Tom Waits drar en horehistorie?  Jeg mener, fine sanger, grattis, men de kunne like gjerne ikke vært julesanger. Og solgt hele året.

Åh, jeg må rett og slett bare innrømme det. Overfor meg selv og dere. Jeg liker ikke juleplater. Verken den ene eller den andre. Så hvis du nå har lest gjennom hele denne posten for å få et tips eller to, må jeg bare beklage. Jeg kunne liksom slengt Reverend Horton Heat eller The Waitresses eller Bob Dylan, eller for den saks skyld Cheb Hocine etter deg. Hadde det ikke vært for at også disse folka er bedre når de gjør andre ting. De trenger ikke å drive med det der julemaset.

Så da er det bare en igjen, da, som får meg til å tro på Santa Claus. På en deilig ironiske amerikanske måte, kun forbeholt en mann i hele verden. Kom igjen og la deg forføre et par minutter, før alt håp er ute: