Magnhilds antiblogg

Anders Behring Breivik har kanskje tatt mye. Men hverdagen min får han ikke lov til å ta.

Ei sørgeuke er over. Aldri har jeg savna Oslo så mye som etter at jeg dro på ferie i helga. Aldri har jeg hatt en tristere start på ferien. Aldri har jeg ønsket så sterkt at det var mer jeg kunne gjøre for flere.

Men nå vil jeg ikke mer. Jeg vil ha hverdagen min tilbake. Jeg vil ha agurktid. Toppoppslag på Dagsrevyen om en bondes ødelagte kålrotavling. Leserinnlegg i Aftenposten om størrelsen på tallene på knappene i minibanken. Jeg vil ha det vanlige Sommer-Oslo som bare bryr seg om rekepriser og ferjeavganger til Hovedøya. Nordlendinger som er himmelsk fornøyde om de bare har en eneste dag som er varmere i nord enn i sør. Vestlendinger som syns det meste jeg driver med er uforståelig så lenge jeg ikke har mann og barn. En rødvinskveld med meningsløse diskusjoner som ingen husker neste dag.

Jeg vil at de menna jeg sliter med å forstå, skal være vanlige menn, ikke psyko drapsmenn. Jeg vil ligge på en strand og drømme om mannen jeg traff i går og han jeg var sammen med i fjor. Jeg vil være sint på mamma fordi hun har strøket undertøyet mitt, på kompisen min for at han har teite meninger, på Dagbladet fordi de skriver så mye om kjendisenes ferieparadis og på naboen fordi han tilbyr seg å spleise meg med fetteren hans på 50. Jeg vil kjede meg på middag med barndomsvenner med enorme behov for å sladre om mennesker jeg hadde glemt eksisterte. Jeg vil ha ei venninne som trenger råd om hvordan date en tjueåring og en bror som trenger hjelp til å dumpe venninna mi.

Vær så snill, ikke gjør hverdagen min meningsløs. For selv om den ofte er grå, selv om det er mange ting i den jeg liker å hate, selv om jeg ofte er lei og sint og sur på den, så elsker jeg den egentlig. Og jeg trenger den for å overleve.

Joda, det er en hverdag mer. For oss alle. La oss sørge for at den lever enda lenger enn blomstene.