Send vodkaen, Ophelia

Takk til dere som minner meg på at jeg ikke har blogga på noen dager. Det er ikke fordi jeg er død. Men noen ganger har jeg bare lyst til å slå opp med livet mitt.

Jeg meiner, jeg blir bare sjukt lei. Jeg er lei av de rakna strømpebuksene i klesskapet mitt, den ikke spesielt behagelige sofaen på stua mi, Christian Louboutin-skoa som står og venter på en anledning som aldri kommer og de sprukne tekoppene i skapet på kjøkkenet. Lei av håra på legga mine som vokser mye raskere enn det på hodet. Av rumpa mi som ikke blir mindre uansett hvor mye jeg trener. Og av trynet mitt som dukker opp på et webkamera når jeg minst måtte vente det.

Lei er jeg også av den vandrende dressmannreklamen som meiner Tiger-veska hans fortjener et eget sete på den fulle trikken på vei til jobb og småbarnsmora som tror jeg syns terroristungene hennes er sjarmerende på vei hjem. Av folk som liker det jeg gjør og derfor føler et sterkt behov for å fortelle meg hvordan jeg bør gjøre det annerledes. Og av mannlige lesere som tror jeg kommer til å hoppe i buksa på dem bare de foreteller at de er single og fra Arendal og har lest ei bok eller fordi de sier alt det de tror jeg ville sagt om jeg skreiv til meg selv (det ville jeg jo aldri giddi).

Og bare så dere veit det, så er jeg så lei av terrrorister og horekunder og dårlige lederkandidater til SV at jeg ikke gidder å nevne dem meir. Men hvis jeg ikke hadde vært så lei, hadde jeg kanskje tatt for meg temaer som “Har ingen fått med seg at denne saken går ut over en fattig prostituert i Riga?” eller “Hvorfor i faen kan ikke Snorre Valen lede SV i stedet for en pappagutt i pappaperm fra Bergen?” eller “Når skal vi slutte og tro at VG ikke kan presseetikk?”.

Jeg er lei av jobben min som likevel ikke ga meg ett nytt og bedre år og flaskene på badet mitt som likevel ikke ga meg et nytt og bedre hår. Venninner som gnir både gode år og bra hår i trynet på meg, men aldri blir med og drikker øl. Menna som jeg stadig ligger med fordi jeg tror ting skal ordne seg når alle veit at det gjør det aldri, verken for snille eller slemme jenter. Kontoen min som stadig tømmes uten at jeg får noe fornuftig ut av det. Paris, som jeg ikke klarer å holde meg unna selv om jeg veit at det krever terapi. Broren min som alltid har mindre styr på livet sitt enn jeg, men som likevel klarer seg bedre. Mora mi som aldri skjønner hva jeg jobber med og derfor har slutta å spørre. Frisøren min som heller ikke skjønner hva jeg jobber med, men aldri, aldri klarer å la være å spørre.

Og så er jeg bare så sjukt lei av cupcakes og babycakes og cakescakes at det fortjener et avsnitt heilt for seg selv.

Kanke noen bare gi meg et nytt liv? Eller ei flaske vodka? Eller hva med en sporty pakistaner?