Realitetsorienterende julekalender #10: Jul i Skomakergata

Tre ting som gjør barn i dag helt stumme av begeistring i dagene fram mot jul: En gammel mann, en appelsin og en tøffel.

En ny folkeaksjon er i emning. Som om vi ikke hadde nok med å bry oss om smørkrisa, ei mulig pinnekjøttkrise, snøkrise, ei framtidig fløtekrise, og i tillegg er det sikkert et par damer der ute som sliter med å få cupcakesglasuren stiv, så sliter vi altså med at Jul i Skomakergata ikke lenger går på tv.

Hva er det som skjer med folk før jul da? Alle hjerner blir liksom pakka inn i vatt og vi begynner å kreve at verden skal bli sånn som den engang var. Hallo, våkn opp og kjøp Jul i Skomakergata på dvd. Om alt skal være som før i tida kan du jo bare sette den på klokka 18.00 hver dag. Eventuelt få tak i den på VHS og spill den fra VHS-maskina du heiv på dynga for sju år sia.

Men før du gjør det, og før du begynner å plage andre med at du evt skal gjøre det, og før vi prøver å kaste kringkastingssjefen og gjenopplive Henki Kolstad fra de døde, og før noen donerer den ene tøffelen sin til å bruke adventstida til å knaske kruspersille. så kan jo være greit med et par realitetsorienteringer om Jul i Skomakergata. For sjøl om den serien var veldig fin da vi var unge og uerfarne og hadde en eneste tv-kanal som vi fikk se på ca 25 minutter i døgnet, så er det et par greier med den serien som kanskje ikke funker helt i dag.

Altså, serien handler om en skomarker som er ca 70 år og som sitter inni ei veldig enkel trekulisse og snakker med tøffelen sin 24 dager i strekk. (Allerede her en åpenbar konkurrent til de heltene kidsa har i dag. Jeg tenker spesielt på Justin Bieber). Skomaker av yrke, men mest opptatt av å drikke kaffe, dra nellikspiker ut av en appelsin og tirre opp den lille tøffelen sin med den alltid like aktuelle matretten kruspersille. Her burde kanskje Hellstrøm rydda opp litt. Han går også ut på trappa innimellom og strekker litt på kroppen sin og snakker litt, på en sånn passe androgyn måte. Vennene hans er også 70 år og sammen driver de og spiller i et ikke så veldig samstemt korps. Humoren deres er også litt så som så. Når det endelig kommer noen barn inn i serien, blir han gamle skomakeren glad og kaller den lille søte jenta for veslekjæresten sin, og det klang liksom bedre på 80-tallet enn idag. Et fint lite avbrekk er de små historiene med han tegneseriefiguren fra DDR. Er det rart Trude Mostue kaller dette landet halvkommunistisk?

Min aller sterkeste innvending mot å kjøre på en ny runde Jul i Skomakergata, er at all verdens gale interiørbloggere og mammabloggere og bakebloggere kommer til å få så mange ville navneideer. Og nei, jeg tror ikke det er sunt for noe barn å bli oppkalt etter politimester Jeronimus Klinke.

Så, folkens, kom dere videre i livet. Alt var ikke bedre før. Og skal dere først starte en folkeaksjon, gjør det ordentlig. Å lage Facebookgruppe funker ikke lenger. Dere bør i det minste lenke dere fast foran Stortinget og insistere på å spise de 4367 smultringene som bakemester Snipp bakte til et eller anna arrangement i Skomakergata en gang på 70-tallet, hvis ikke Hans Tore Bjerkaas får Tøfflus på skjermen igjen.

Men vær foreberedt på en ting: Alle barn har faktisk ikke rett til å se Jul i Skomakergata. Det står nemlig ikke i FNs barnekonvensjon.