Magnhilds antiblogg

Ok, så er det straks 2012. Hvis det er noen dager jeg hater, så er det alle disse dagene som minner meg på at året er over. Da møter jeg hele meg selv ved dørstokken. Alt jeg ikke har oppnådd. Alt jeg ikke har opplevd. Alt jeg ikke rakk. Dette året heller.

Det er menn jeg ikke har møtt og barn jeg ikke har produsert. Det er steder jeg ikke har besøkt og områder jeg ikke har klart å slutte å besøke. Det er telefoner jeg ikke har tatt og meldinger jeg ikke burde ha sendt. Eposter jeg burde ha svart på og brev jeg aldri burde ha lest. Kilo jeg burde ha kvitta meg med og kunnskap jeg burde ha skaffa meg.

Nå er det for seint å gjøre noe med det dette året også. Snart er det for seint å gjøre noe med det dette livet. For en uunngåelig konsekvens av at stadig nye år gjør seg gjeldende, er jo at jeg blir eldre. Og det er ikke alt man kan gjøre når man er gammel.

Men glad burde jeg jo være for alt jeg fikk til dette året. Det er bare at…det er ikke så mye. Jeg er cirka der jeg var for et år siden. Jeg kan det jeg kunne da, jeg veier det jeg veide da, jeg jobber der jeg jobba og jeg har de samme problemene, de samme vennene og de samme mennene i telefonlista (selv om de burde vært sletta for lengst).

Derfor kommer ikke denne bloggen til å inneholde noen liste over beste og verste almuligmøkk. Jeg kommer ikke til å lage noen oppsummering å skryte av. Og jeg kommer ikke til å ønske deg godt nyttår.

For sannheten er at ingen burde minnes på nye år eller pålegges krav om at de skal være gode. Lykke til kan de kanskje få, men det er det. Selv blir jeg å finne et sted inne i fornektelsens verden. I hvert fall til champagnen er drukket opp.

Kanskje vi ses?