Magnhilds antiblogg

Jeg vil bare si fra om at jeg aldri kommer til å skrive for å få venner. Men jeg kommer heller ikke til å smelle Aksel Sandemose i huet på deg om du misliker det jeg skriver.

Det er en svært merkelig digital offentlighet vi har i Norge. Under dekket av å kalle alt “sosiale medier”, kan det virke som om folk enten skriver  for å bli venner med alt og alle rundt omkring gjennom å ikke si noe som kan være kontroversielt eller politisk ukorrekt, ellers så er det om å gjøre å imponere venner med å være så FrP-strebersk som mulig, ref de fleste nettavisenes kommentarfelt, ellers så gir man fullstendig faen i hva man egentlig skriver bare man får posta et par nypolerte bilder av seg selv i dagens outfit med dagens pose slik at 15 000 lesere kan se på det og se at det er fint. Og det er ikke så rart at det blir slik: Man er uttafor eller innafor i norsk offentlighet – hvis ikke folk liker deg, kan du bare gi blaffen i blogglister, bloggawards, Twitterfølgere, omtale på andres blogger (med mindre den er negativ), gratis produktprøver, konkurransegevinster eller intervju på klikk.no. Visstnok.

Men beklager, jeg passer ikke inn i dette bildet, og jeg kommer heller ikke til å forsøke å gjøre det. Jeg skriver ikke fordi du skal syns at jeg er den snilleste, peneste, mest pulbare jenta i verden. Jeg gir faktisk faen i hva du meiner om meg som person. Jeg har mine venner, de liker meg uansett hva jeg skriver, og jeg gidder ikke å ha venner som ikke respekterer meiningene mine. Men jeg bryr meg om de sakene og temaene jeg skriver om, og jeg bryr meg om hva du syns om det. Jeg bryr meg om hva du syns om romfolket fordi de fryser ihjæl hvis ingen bryr seg. Jeg bryr meg om hva du syns om kvinner fordi kvinner undertrykkes fortsatt. Jeg bryr meg om jenter i niqab når de fleste andre skribenter snakker dem midt imot. Jeg bryr meg om hvorvidt du har hørt om palestinerleiren fordi de trenger di hjelp. Og jeg bryr meg om single kvinners rettigheter så lenge de fleste rettigheter tilfaller kvinner med mann og barn. Kan hende jeg skriver om meg selv og mitt eget liv innimellom, men jeg har noe mer jeg ønsker å si med det, og jeg svarer ikke på kjærlighetsbrev. Gå på Sukker heller.

Jeg skriver fordi jeg har noe mer å formidle enn meg sjæl. Jeg bruker svært mye av min tid på å forsøke å forstå og stille spørsmål ved verden rundt meg, og så tenker jeg at det har en viss verdi å formidle den forståelsen jeg får til andre. Jeg har noen verdier som jeg kjemper for, og min måte å gjøre det på, er å skrive om det. Jeg går gjerne på akkord med mitt eget image, men aldri med mine verdier. For meg er det ikke nok å høre og lese hva andre skriver og sier. Hvis jeg meiner noe av det er galt, ønsker jeg å bidra til alternative forståelser. Alt for mange er alt for lite kritiske i det de fanges i en massiv delekultur der noen sterke stemmer bestemmer hva som er verdt å dele.

Jeg forstår ikke store deler av norsk bloggoffentlighet og jeg gidder den ikke. Må vi virkelig bruke alle de tusenvis av bloggene våre på den samme kjæledegginga vi driver med på Facebook og i skolegården? Må oppegående, reflekterte jenter være så politisk korrekte at de ikke tramper en eneste en på tærne og derfor heller ikke skaper noe endring? Må vi slå opp i En flyktning krysser sitt spor hver gang noen ikke er enige i at den mest populære jenta er best? Jeg har i det hele tatt aldri skjønt den greia særlig jenter har med å bare snakke hverandre etter munnen. Det provoserer meg. Det skaper et innenforskap for de som likes. Men med innenforskap vil det alltid også følge et utenforskap. Noen av oss velger det aktivt, andre lider under det. Og når så du sist verden bli endra av noen som gjentok et hyggelig budskap? Det burde være mulig å skrive uten å ha baktanker om å bygge seg sjæl som person. Hvor ble det av den kollektive samvittigheten midt oppi alt dette? Når ble alle verdier personlige?

Vi velger alle hva vi bryr oss om når vi skriver. Det kan være mote eller det kan være forsvarspolitikk, cupcakesbaking eller fotball. Jeg fordømmer ingen av temaene. Men jeg forventer at du bryr deg litt mer om temaet ditt og litt mindre om deg selv. Vær litt genuin. Prøv og påvirk litt. Jeg savner litt mer hensynsløse blogger og debattanter. Folk, og særlig jenter, som tør å utfordre – fordi når de utfordrer, så gjør de en forskjell for andre. Blogger som ikke bare er et utvida baderomsspeil, men som gir en ny innsikt på en eller annen måte.

Det funker faktisk det også – det tar bare litt lengre tid å bli poppis når folk må bry seg om innholdet og du ikke gjør alle til lags. Det er oftest verdt det, ikke minst for din egen integritet. Og vær så snill – bare slutt og bruk Aksel Sandemose som skjold for alskens påfunn. Janteloven ble skrevet for lenge siden, og jeg er ikke sikker på den gjelder i en offentlighet hvor de som er noe, får mer og mer oppmerksomhet og de som ikke er noe, stort sett kan gå og legge seg. Forsøk heller et annet sitat fra samme mann: “Vi leser for å kaste et skrålys inn over vårt eget liv, se våre tanker og forestillinger fra nye vinkler og kanskje få dem korrigert”.

Og forsøk og skriv noe som andre kan lese på denne måten. Kan hende jeg faktisk gidder å linke til deg?