La kidsa hyle i fred!

Det er sommer, det er sol og det er Justin Bieber. Hvorfor kan ikke kidsa bare få hyle hormonene av seg?

I tilfelle du ikke har fått det med deg, så har altså østsidas Justin Bieber vært i byen. For fjortisene den perfekte anledning til å tvinge på seg selv blærekatarr, halsbetennelse og kronisk utmattelsessyndrom akkurat i tide til mattetentamen. For resten av oss nok en anledning til å uttrykke vår avstand til populærkulturens pt fremste representant og vår felles avsky for en gjeng kids under den seksuelle lavalder som tar ut deres beundringsverdig store beholdning av hormoner sine på alle mulige andre måter enn vil selv ville gjort det, til skade for både Oslobefolkningas trommehinner og Universals omdømme.

Det er da det er på tide å se dette i en historisk kontekst. For hvor var egentlig du, sutrete søttiåring som ikke fikk kjørt BMW-en din gjennom Oslo sentrum akkurat klokka 21 i går, den gangen Elvis Presley gjorde sitt første hoftevrikk? Og hvor var du, eldgamle sekstiåring som mener Oslo kommune ikke burde tillatt denne slags aktivitet på Operaen, da Beatles ba deg om å please please seg og da The Rolling Stones spilte et par låter på Sjølyst? Eller du, såkalt blodseriøse motebladredaktør i 40-åra, da Bill Clinton besøkte byen? Og hvor skulle du, Lene Alexandra, ønske du var da Robbie Williams tok turen innom Grand?

Selv vil jeg gjerne innrømme at jeg har vært smågal ved mange tilsvarende anledninger. En gang var jeg 16 og digga ChiliPeppers så mye at jeg ikke spiste på ei uke for å ha råd til billetter, en annen gang var jeg enda yngre og klar for gruppesex med New Kids On The Block på et hvilket som helst slags tidspunkt og en tredje gang ramma jeg inn autografen til Kristen Skjeldal. En gang var jeg vill i nikkersen fordi jeg hadde klart å ta på Sven Nordin fra Vestavind og et par ganger for mye var jeg megahøy på meg selv fordi jeg hadde klart å få en finsk punkrocker til sengs, helt uavhengig av kvaliteten.

Det er bare å innse det. 13 år gamle jenter har en hormonell aktivitet vi andre bare kan drømme om og aldri klarer helt å forestille oss rekkevidden av. Og selv når vi blir eldre, er det rart hvordan hormonnivået stiger disproporsjonalt med hemningene når idoler eller andre attraktive objekter nærmer seg. Da har vi mange måter å få utløp for det på. Selv skulle jeg ønske jeg heller hylte på enn pulte på den der musikeren, og jeg tror ikke jeg er alene om slike opplevelser. Stikk en tur på byen en lørdag kveld i mai og sjekk forholda, og jeg lover deg – det er ikke så mye annerledes oppførsel på de folka du møter der enn på fjortisene rundt Oslo S. Vi har bare andre måter å hyle på vi som er litt lenger oppi åra. Men effekten er minst like stor, og skadeomfanget ofte mer omfattende. Du skal forresten være jævlig glad for at fjortisen din hyler i stedet for å pule.

Så vær så snill, bare ta dere sammen og la kidsa hyle i fred. La dem stå der og grine fordi de selv syns de har hatt en stor musikkopplevelse eller sett noen de aldri kommer til å se resten av livet, men alltid kommer til å huske. Det fortjener de, og det unner jeg dem. Akkurat som jeg unner alle andre det. Med eller uten sikkerhetstiltak.