Kvinner som kler seg nakne for hvem som helst

Samtidig som ProSentret lanserer en rapport om at prostituerte utsettes for mer vold etter innføringa av sexkjøpsloven, raserer Fity shades of Grey bokverdenen. Også gir vi Tone Damli ansvaret for å gjøre verden til et bedre sted?

Fifty Shades kommer i norsk versjon på Gyldendal til høsten og selger mer enn Harry Potter verden over. Det er så mye jeg kunne sagt om den, men Vidar Kvalshaug har sagt det meste bedre, så jeg lar den manglende litterære  kvaliteten ligge. Jeg leste den første av de tre bøkene av to grunner. For det første ville jeg se hva hysteriet handla om. Det skjønte jeg fort. Det handla om tilgangen til sosialt akseptert porno i form av 400 sider nedlastbar dårlig skrevet tekst. Der anbefaler jeg altså heller Cupido eller YouPorn. Men det var en annen grunn til at jeg leste Fifty Shades også. Og det var at jeg tenkte at den hadde et poeng med å skrive om sex. Kanskje, tenkte jeg, kanskje handler dette om seksuell frigjøring. Og kanskje. Kanskje er dette en bestselger som kan bidra til at BDSM-miljøet og tilhørende seksuelle fantasier blir litt mer aksepterte.

Så feil kan jeg altså ta. Fifty Shades forteller om Christian Grey, en fyr med høy posisjon som liker å dominere damene sine fordi han ble mishandla som barn og trenger uløp for sinnet. Og det handler om ei ung jente med lav posisjon som villig vekk lar seg dominere. Og så holder de på da, veit du, og så finner de kjærligheten, juhu. Jeg har forsåvidt ikke klart å se poenget med dette ennå, men jeg har i hvert fall skjønt hva som ikke er poenget, og det er å bidra til noen som helst slags endring.

Fifty Shades er ikke frigjørende på ein eineste liten måte, ei heller ser forfatteren potensialet i det miljøet boka forsøker å portrettere. Undersøkelser har for eksempel vist at nettopp næringslivstoppene er overrepresentert i BDSM-miljøet fordi de går med fantasier om å bli dominerte. Dette miljøet er ikke et sted hvor de maktglade utøver litt ekstra makt, men et miljø hvor man kan spille en annen rolle enn man gjør til vanlig, et seksuelt fristed om du vil. For det er vel det bra sex handler om, enten man liker det ene eller det andre: Muligheten til å slippe seg løs i et kroppslig samspill. Og det. Det går altså boka glipp av. Der skal nemlig de dominerende menna dominere, eller aller helst mishandle, de tause, samtykkende jomfruene av noen jenter og så skal de snakke om at det er greit etterpå. Hva annet er nytt?

Så da står vi altså igjen med ei rosemaling av komboen sex og vold i stedet for ei normalisering av BDSM. Jeg skal ikke være mer frigid enn nødvendig her, men jeg stiller faktisk spørsmål ved at ei bok som Fifty Shades glir rett inn i verdens bokhyller. Hvorfor er det greit at vi gjør kombinasjonen sex og vold stuerein, bare fordi noen større eller mindre forlag rundt omkring har lyst til å tjene penger? I dagens norske kontekst blir det ekstra tydelig. For ProSentret sier det i klartekst: Menn som tenner på vold og kvinner som kler seg nakne for dem, er et samfunnsproblem. Sexindustrien blir skitnere for hver dag som går, samtidig som vi aksepterer at stadig mer seriøse aktører tjener penger på den – det er jo sånn verden har blitt, det er dette folk vil ha.

Og det bringer oss tilbake til Tone Damli. Nei, jeg har ikke tenkt å sette henne inn i en voldskontekst, selv om det kunne være fristende (Neida. Joda). Men ta en titt på hennes arbeidshverdag. Kan hende du syns alt virker lettoppnåelig for henne, men sannheten er at den lettheten er prisgitt den konteksten hun opererer i. En kontekst hun ikke endrer over natta ved å ta på seg en vid ullgenser. Å kle av seg er ofte en overlevelsesstrategi i en kvinnekonkurranse som er enorm om ikke talentet ditt er banka inn i kanon av Lydverkets anmeldere. Og hvorfor er det kvinnene som skal klandres når du kjøper det bladet folk har kledd av seg i?

Jeg kan godt være enig med Heidi Helene Sveen i Aftenposten i at det hadde vært fint om Tone Damli kunne solgt plater uten å tilby deg sin perfekte kropp. Men det er ikke til å komme unna at Sveen starter i feil ende. Nemlig med dem som er avhengige av premissene som gis dem hvis de skal ha sjans til å nå igjennom i en kommersiell verden. Jeg beklager til alle Tone Damlis fans, men ut i fra musikalsk kvalitet, er jeg like usikker på hvor poppis hun hadde vært som Fatty Spice, som jeg er usikker på hvor E L James hadde vært uten femti meter tau. Og da kan de velge, da: Sex som markedsføringsstrategi. Eller å finne seg en annen jobb.

Det er samme om det er Gyldendal, Tone Damli eller halliken i BMW-enpå hjørnet vi snakker om. De benytter seg av muligheter som allerede ligger der, og som fint kan oppsummeres i den eldgamle læresetningen “sex selger”. Derfor kler noen kvinner av seg og derfor ser alle andre gladelig på. Det er ikke enkeltkvinner som opprettholder kjønnsroller, det er god, tradisjonell business. Og den styres fortsatt i alt for stor grad av Christian Greys kompiser.

La oss derfor tillate oss å si det Christian Grey aldri ville sagt: Vi må ikke ta damene, vi må ta industrien.