Jeg er ikke ditt reisebyrå

Det nærmer seg vinterferie. Det er det tidspunktet på året hvor mitt hjem forvandles til et herberge og jeg forvandles til et eventbyrå.

Fra hele landet dukker de opp. Vennene mine. Nære og mindre nære bekjente. Folk jeg hadde glemt at jeg kjente. Og mest av alt: Familien min. De skal bo på sofaen min. De skal spise maten min. De skal bruke dusjen min. De skal ha se på tv-en min. De skal lese avisene mine. Og jeg. Jeg bør sørge for at det er nok frokostmat, dopapir, såpe, te, kaffe, nøkler, håndklær og rent sengetøy.

Dessuten skal jeg sørge for at alle disse folka har noe å finne på. Jeg er jo den som bor her, jeg veit hva som skjer. Så jeg må booke teater-, kino- og konsertbilletter. Jeg må finne ut hvilke utstillinger som vises når og hvilke restauranter som har fått god anmeldelse i det siste. Og nåde meg hvis jeg ikke har full oversikt over hvilke barer i Oslo som kunne falle i smak hos ei småbarnsmor fra Vestlandet.

Det er dritdyrt å ha alle disse folka på besøk, kan jeg melde. Og det er ikke bare fordi jeg skal sørge for nok frokostmat, dopapir, såpe, te, kaffe, håndklær og rent sengetøy. Nei, det er også fordi jeg må være med på alt disse folka skal på. Det resulterer i at jeg spiser ute opptil flere ganger hver dag, går i operaen mer enn resten av året sett under ett og drikker så mye dyr vin at Blå Kors øyeblikkelig reserverer meg en behandlingsplass. Lommeboka mi blør og jeg selv kan bare glemme å noen gang reise på egen ferie.

Det er bare en ting som er verre enn at det er dritdyrt, og det er at livet mitt må settes på hold. Jeg kan omtrent ikke gå på jobb selv om min vinterferie er ikkeeksisterende, for jeg må møte alle som trenger Oslo-veiledning på ulike tidspunkt på døgnet. Det er jo ikke så ofte de er i Oslo, jeg må vel kunne gå litt tidligere fra jobb? Og når jeg kommer hjem må jeg altså underholde, ikke sitte stille aleine i min egen sofa med mac og headset. Jeg får aldri pult, for jeg bor tross alt i så liten leilighet at det er uaktuelt å invitere flere inn enn de som allerede er der, og ikke kan jeg la dem være hjemme aleine heller.

Jeg kan heller ikke velge selv hva jeg vil gjøre i helgene, for da må jeg gå i skytteltrafikk mellom Operaen, Mathallen og Astrup Fearnley. Jeg ringer så mye i telefonene på Teknisk museum i den perioden at jeg nesten glemmer at vi er over i den digitale æraen. Jeg har stirra inn i ei oppdelt ku så mange ganger at jeg har begynt å hate Damien Hirst. Og jeg har faen spist på Mona Lisa søtten ganger før påska kommer, til tross for at jeg hadde skaffa full oversikt over alle de gode restaurantene vi heller kunne gått på.

Snart er det på tide å si stopp. Mitt hjem er ikke ditt hjem. Det at jeg bor i hovedstaden gjør meg ikke automatisk til et nonprofit reisebyrå, eventbyrå og ovenattingstilbud for alle de som ikke gjør det. Det er ikke plass i herberget, for faen. Men jeg skal nok finne dere en stall på Ekeberg. Der kan forresten unga deres ri på ponni. Enjoy.