Til Northug faller

Emil Jönsson ler av Petter Northug. Burde vi gjøre det samme?

Den enkleste måten å få en pris som beste utøver på, er å flytte til Sverige, sa Petter Northug en gang. Han har etter hvert blitt en enormt populær idrettsutøver også i nabolandet med bakgrunn i målretta provokasjon og evne til ikke å bøye seg for journalisters krav om ydmykhet. Det er kult å terge de som terges kan, og sånn sett har Northug vært heldig med både Marcus Hellner og SVTs Jonas Karlsson.

Men så var det Emil Jönsson. Hele Sveriges mister supernice. Da Petter Northug tjuvstarta i klassisk sprint med vilje, blei ikke Emil Jönsson sur. Han begynte å le. Da Jönsson ble konfrontert med Northugs påstander om svekkede sjelsevner etter å ha bli slått i innspurten, svarte han bare at han burde hatt noen meter ekstra for å klare medalje og æsj, det var irriterende. På bloggen sin seinere skreiv han ikke et ord om Northugs hjernehalvdeler, men bare om sin egen prestasjon og det som sant var:

“Jag blev 4a och dom kom på pallen och fick den där härliga medaljen runt halsen. Och jag blev utan… Och det finns inget som jag kommer skylla på, För dom var bättre!”

Slik overser Emil Jönsson hele det norske spillet. Han jobber for seg, ikke mot andre. Han kjører sitt eget løp, og driter i hva hans kollegaer lirer av seg utenfor sporet.  Han framstår som hyggelig, sympatisk og blid, og som om han liker å drive med idrett. Han deltar ikke i usaklig munnhoggeri, han er den bedre mannen, og det funker. Vi unner han å gjøre det bra. Visst skulle det varit sjukt heftigt.

Svært mange ser på skirenn uten å bry seg nevneverdig om idrett. Og mange bryr seg om idrett fordi de får servert nok bakgrunnsstoff til å holde spenningen oppe. Alle vi har hatt Petter Northug for å holde oss interesserte. Vi tåler å se menn gå rett fram i hug i fem mil uten spenningskurver før de femti siste meterne. Fordi vi veit at noe gøy vil skje når mållinja krysses og at Petter vil si noe gøy som svenskene vil respondere på. Det er her underholdninga har vært for oss – vel så mye som hvem som får gullet til slutt.

Det er bare det, at det begynner å bli forutsigbart, og da er det ikke like gøy lenger. Dessuten er Petter Northug avhengig av at noen blir sure om han skal holde populariteten oppe i Aftonbladet, og det har Emil Jönsson tydeligvis ikke tenkt å bidra til. Det kan hende det endelig fins en svenske som har den mentale styrken som skal til for å holde Petter Northug på avstand.

Jeg tror ikke siste latter er ledd i denne konkurransen, og jeg gleder meg til å se hva svenskene finner på for å sørge for at deres mest populære utøver faktisk hører til eget land. For da kan det hende prisen for beste utøver ikke tilfaller Petter Northug lenger, og at andre ligger an til forsideoppslag i mediene.

Vi får håpe Northug har fått staketeknikken i orden til dess.