Sannheten i en liten gutt. Om Syrias ekte problemer

crisis-relief-singapore-liking-isnt-helping-1Bistandsbransjens kampanjer minner oss stadig på én ting: Nød selger best på avstand.

Hver fredag går jeg forbi køa til Fattighuset. Dørene åpner for matutdeling klokka 12, men allerede i sjutida begynner køa å fylles opp.  På fredag var den lengre enn jeg noen gang har sett. Da jeg kom fram til jobb, var mine sosiale medier likevel fylt av ei anna kø: Den av de mange som ville dele en video av en liten gutt som fryser. I hvert fall på film. Budskapet var enkelt, og selvfølgelig nobelt: Det fins også barn i Syria som fryser, støtt dem.

Jeg er sikker på at SOS barnebyer i alle fall fikk noe penger fra alle de tusenvis som delte. De fikk også massiv mediedekning, fra medier som kunne fremme sitt obligatriske utenriksstoff ved å fokusere på en viral video.Men hvorfor må det en norsk gutt som spiller skuespill til for å engasjere oss så mye at vi vender liker-tommelen opp. Hvorfor vekkes ikke vår sympati før det sitter en nyvaska unge med unormalt lite klær på sida av oss på busstoppen? Hvorfor gratulerer vi hverandre med en ærlig dags innsats når vi har delt en video på Twitter?Og hvorfor er det først da vi klarer å røre Oslos ordfører med vår omtanke for andre mens tiggerforbudet ligger og koser seg i varmen på rådhuset?

Fordi nød er vakrest på avstand. Vi vil ikke vite hvor ille folk egentlig har det, vi vil bare ane det nok til at vi føler at vårt bidrag nytter. Dette har forsåvidt vært realiteten til bistandsbransjen lenge. Det skal ikke bli for ubehagelig for folk å gi av sin sympati. Men nå har vi altså kommet enda lenger. Der det tidligere var nok å fjerne vond lukt, støv og lyd til fordel for et vakkert barneansikt kun besudla av ei lita flue, har vi nå fjernet oss så langt fra virkeligheten at vi bruker skuespillere som ikke en gang ligner på dem vi skal hjelpe.

Det er koselig å innbille seg at nøden er et vakkert, nyvasket barn uten ett eneste vitamin for lite når virkeligheten er så grusom at vi ikke orker å tenke på den. Men kunne det ikke vært bedre om SOS barnebyer flytta fokus til hva pengene egentlig går og bør gå til? For i Syria nå har barn ganske mye større problem enn mangel på ullundertøy. Over en million barn er flyktninger i sitt eget land og er utsatt for å bli barnebruder, barnesoldater og ofre for trafficking. De er uten foreldre, hus, skole, medisiner og tilgang på lege. I løpet av krigen har over 11 500 syriske barn blitt drept, hvorav 1500 henretta. Det er ingen som ser en framtid for dem, aller minst de selv.

I tillegg til hepatitt, dysenteri, tuberkolose, difteri og tyfoidfeber, har barn i Syria nå fått polio. En sykdom som har så grusomme konsekvenser om den ikke blir riktig behandla og  som er så ekstremt smittsom at WHO har brukt enorme ressurser på å utrydde den de siste tiårene, også i Syria. Men nå har altså barn i Syria polio igjen, og ingen gjør noe. Og for hvert poliosyke barn i Syria regner man 1000 flere potensielt smittede. Det er barn som kommer til å ta med seg smitte inn i verdens flyktningeleire, og det er barn som kommer til å dø. I motsetning til en liten gutt på en bussholdeplass med mange ansvarlige voksne i nærheten.

Det er vanskelig å klandre bistandsorganisasjonene. De har sine edle formål, og langt de fleste oppfyller dem på godt vis. De både ønsker og kan hjelpe, og bruker derfor de virkemidlene som trengs for å få din støtte.  Likevel, vi som skriver avisene, tenker tankene og betaler pengene er nødt til å klare å bry oss om de ekte problemene i Syria, ikke bare kjøpe oss et par avlat med en  SMS eller en nyhetssak om en viral video før vi løper videre til Tone Damlis siste musikkvideo. Vi må være bevisste og skape bevissthet. Ellers svikter vi dem som virkelig trenger det når de trenger det som mest og bryr oss ikke før det er for seint.

Det er ingen som stopper ved køa til Fattighuset. Menneskene som står der, er ikke vakre. De er så desperate at de risikerer å fryse ihjel ved å stille seg i kø fem timer før det åpner bare for å være sikra å få litt mat en fredag i februar. Ingen låner dem jakken sin, ingen gir dem så mye som en sympatitommel på Facebook. Heller ikke jeg stopper, selv om jeg får deres nød i fleisen en gang i uka. Jeg stopper femten meter lenger fram og kjøper meg en kaffe selv om jeg godt kan ta en gratis når jeg kommer på jobb.

Sannheten i en liten gutt er jo som regel for tung å svelge. Men hvis det er noe denne videoen kan lære oss, er det at nød fins overalt. Den er ikke vanskelig å få øye på. Den er bare så vanskelig å akseptere at vi heller tror på en fiksjon.