Ei realitetsorientering om raushet

shitideaForkynn gjerne raushet i sosiale medier. Men husk at det alltid er noen som står i skyggen av den positiviteten noen strør om seg med.

Lanseringa av HP-sjef Anita Krohn Traaseths bok Godt nok for de svina har fått mye oppmerksomhet den siste uka, sist i helgas store oppslag i Aftenposten. Sammen med andre damer som kollega Yvonne Fosser og forfatter Katrine Aspaas, forteller hun verden at det gjelder å rose hverandre. Om folk som er litt mer kritisk anlagt, uttales det at det nok sier mer om dem og at de nok er misunnelige. Det skal heller ikke mye meningsmotstand til før det blir klassifisert som hets.

Slik var det også med de populære damene i den skolegården jeg vokste opp i. De fortalte hverandre hvor fine de var, hvor flinke de var og hvor tøffe de var (hah). Etter hvert skjønte jeg at disse jentene slett ikke var opptatt av hverandres skjønnhet. De var bare opptatt av å bli likt av de riktige folka – hverandre. Det var sjelden noen som sa til meg at jeg var vakker. I hvert fall ikke før jeg ble seksuelt aktivt og møtte eldre menn som skjønte hva som skulle til for å få meg til sengs. Derfor måtte jeg heller tro på meg selv. Heldigvis hadde jeg ei sterk og utradisjonell mor som hjalp meg til å forstå det.

Jeg hadde også noen venninner som heller ikke var av dem som snakka andre etter munnen for å oppnå popularitet. Sammen overlevde vi ungdomsskolen – uten alt for mange hjerter i skoledagbøkene våre, men med integriteten vår i behold. Det er jeg glad for nå. For den integriteten har vi alle fortsatt. Vi står inne for de vi var da, og vi står inne for de vi er nå. Vi forteller det til hverandre når vi har gjort noe bra, men også når vi ikke syns vi er like bra. Det går greit. For vi tar hverandre på alvor. Mine få venninner fra barneskolen er fortsatt blant dem respekterer aller mest, selv om de aldri sender meg et eneste smilefjes (det slutta vi med samtidig som vi slutta å pule folk på grunn av komplimentene deres i 1999).

Det var to måter å takle de populære jentenes altomfattende makt på i min skolegård. Enten kunne man prøve å bli som dem eller så kunne må støtte opp under deres popularitet ved å snakke dem etter munnen. Jeg gjorde ingen av delene, og det gikk faktisk bra. Nå tåler jeg kritikk, selv av den mer useriøse sorten. For jeg står inne for det jeg kommer med. Jeg skriver ikke for at alle skal rose meg, derimot forventer jeg at noen ikke liker det jeg sier. Der betyr at det treffer og var vits i å skrive.

Jeg vil tro at dameklubben raus har stor glede av (og for all del: tjener gode penger på) å framheve hverandre med å hive alle de mest positive orda de kan, kontinuerlig rundt på internett med de riktige personene på @. Men hvem er denne gjengen egentlig? De er ei nøye utvalgt gruppe vellykkede, pene og godt posisjonerte kvinner som framhever folk som er som dem selv. Jeg tror ikke på at folk med ei bunnlinje å vokte ukritisk spør hva de kan gjøre for andre. De spør først hva andre kan gjøre for dem og gjør så noe for de som er mest verdifulle. Denne gjengen har funnet en svært vellykket strategi for å skaffe seg makt og posisjon, og det oppleves derfor som livsfarlig å være kritisk til dem og i siste instans også til de kommersielle selskapene de representerer. Det vitner selvfølgelig også om at vi har å gjøre med folk som er svært dyktige, på sitt vis med sine intensjoner, og det er det bare å gratulere dem med. Det snakkes imidlertid veldig lite om hvem som står i skyggen deres. Hvem som er minst like flinke, men ikke like populære eller blide. De som blir stadig mer marginaliserte, og kanskje også litt mindre heldig omtalt på en litt mindre offentlig PM.

Anita Krohn Traaseth med middagsgjester må gjerne jobber for å skape rom for det språket kvinner bruker i sosiale medier. Det står respekt av det. Problemet er at det ikke er mitt språk. Jeg har ingen plass i dette Blendahvite, overlykkelige paradigmet de setter opp, og jeg tror ikke jeg er alene om det. Da jeg vokste opp følte jeg meg alltid litt utafor. Jeg var for lite kvinnelig, for lite positiv, for lite oppofrende og for sterk. Så ble jeg voksen og innså at det ikke er bare en spesifikk kvinnelig og en spesifikk mannlig måte å være på. Jeg traff flere ulike kvinner enn de jeg hadde å velge mellom på bygda og begynte endelig å tro på mammas læresetning om at kvinner kunne være så mangt. Jeg opplevde at kvinner har et mye større handlingsrom enn man skulle tro. Det handlingsrommet kan dette glade selskapet bare våge å ta fra meg igjen.

Vi som er mer opptatt av å være oss selv enn å smøre tenna med vaselin, vinner ikke i de korte løpene. Ei realitetsorientering om raushet er at vi nok hadde solgt flere datamaskiner ved å klø andre under haka. Men jeg er ikke så forbanna interessert i å selge datamaskiner. Jeg er interessert i å legge meg om kvelden og vite at jeg har gjort en forskjell for noen. Og jeg vil vite at når noen liker det jeg gjør, så et det faktisk fordi det jeg gjorde var bra, ikke fordi jeg var en kvinne med mastergrad i kolon, bindestrek og parentes.

Jeg oppfordrer herved flere til å gjøre det samme.