8. mars. Dagen for å hevde kvinners rettigheter. Bort sett fra prostituerte kvinners rettigheter. I alle fall ifølge 8.marskomiteen i Oslo.

En av parolene dette året er nemlig “Bekjemp prostitusjon – bedre hjelpetiltak – legg ned Pro sentret!”.

Det håper jeg i beste fall beror på ekstrem uvitenhet. Nå skal det sies at jeg nok er blant dem som er mer liberal til prostitusjon som fenomen enn de fleste feminister klarer å svelge. Det er greit, jeg trenger ikke fremme den parolen. Men hvis vi legger det til side, kan jeg ikke for mitt bare hjerte begripe hvorfor noen i denne verden vil legge ned Pro sentret. Er dere virkelig så føkka i huet? Og mener dere virkelig at ikke prostituerte kvinner fortjener rettigheter?

Pro sentret har siden 1983 vært et senter som har hjulpet prostituerte kvinner og menn innenfor alt fra prevensjon til psykisk og fysisk helse til rus til juridisk bistand til et sted å varme seg. Det er et senter de prostituerte har tillitt til. Et av de få stedene folk kommer når de ikke kan få hjelp andre steder. Et av stedene hvor de prostituerte møter og støtter hverandre. Hos Pro sentret kan prostituerte advare hverandre mot potensielle overgripere. Ja, for også prostituerte blir utsatt for vold fra menn. Voldtekt av prostituerte er et utstrakt problem, og det er ikke sånn at det er greit fordi de ellers selger kroppen sin. Pro Sentret er imidlertid blant de ytterst får som bryr seg. De går på gata og deler ut gratis kondomer, svarer på helsespørsmål og hjelper til med å kontakte politiet i overgrepstilfeller.

Prosentret er også et kompetansesenter. De kan fortelle myndigheter og folk flest om hvordan prostitusjon foregår akkurat i dag og hvordan prostituerte egentlig har det. De kan se traffickingproblem, helseutfordringer, årsaker til prostitusjon og hvilke arbeidsmetoder som fungerer. De kan drive holdningsarbeid. De kan se virkningen av lover i praksis. Og de kan bistå politiet i helt sentrale spørsmål.

Og dette vil dere altså legge ned? For å bekjempe prostitusjon? Hva er det egentlig dere ser for dere, 8.marskomiteen? At hvis desperate mennesker ikke får ei varmestue, så slutter de med dop og får jobb på Posten øyeblikkelig? Eller at prostitusjon bekjempes ved at den blir mindre synlig? Eller at hvis myndighetene mister en av få kilder til informasjon om hva som egentlig foregår, så blir det lettere for dem å bekjempe eksempelvis trafficking? Hvordan syns dere dette har funka så langt etter sexkjøpsloven?

Hovedparolen i år er “Bekjemp menns vold mot kvinner”. Jeg lover deg, det er få som gjør så mye for å beskytte prostituerte kvinner mot vold som Pro Sentret. Men det var kanskje ikke de kvinnene dere mente? For de har kanskje ikke samme menneskerettigheter som andre så lenge dere bare vil bekjempe dem?

For min del er det bare en ting å si: 8. marstoget bør være uten en parole mot Pro sentret. Ellers så blir det uten meg.

Det kommer et øyeblikk i enhver kvinnes liv da hun innser følgende: Sex på nye, kreative steder er svært oppskrytt.

Jeg trodde lenge på den forestillinga. Om at sex på usannsynlige steder er det kuleste du kan drive med. Og derfor dreiv jeg med det. På en do på et utsted. I en rånebil farlig nære en utkant av verden. Bak en sandhaug på stranda. På kjøkkenbenken. I bøttekottet. På togdoen rett før toget ankom Åndalsnes. I det hele tatt. Men det kan jeg fortelle. At sex på usannsynlige steder er ikke det kuleste du kan drive med. Her er noen steder som ikke anbefales, i hvert fall ikke hvis du ikke er masochist eller ekshibisjonist eller lider av en eller annen mer ukjent -isme:

• På stranda: Stranda funker så dårlig at du ikke bør begynne å tenke på hvor dårlig engang. Stikkordet sand på unevnelige steder burde allerede begynne å slå deg. For ikke å snakke om unger som plutselig kommer løpende og foreldre som kommer etter. For ikke å snakke om skarpe ting som ligger begravd i sanda. For ikke å snakke om insekter som kommer ut av sanda. For ikke å snakke om folk og fe som har tissa på de aller fleste stedene hvor det går an å gjemme seg for å ha sex. Bare gi faen i stranda. Den er ikke halvparten så romantisk som du tror.
• I skogen: Mye av de samme grunnene som stranda. Men pluss på det faktum at skogbunnen aldri er helt tørr og trestammer aldri er helt behagelige å lene seg på, at større dyr enn de hundretusen insektene som allerede er i trusa di kan dukke opp, at det plutselig blir mørkt samtidig som retningssansen forsvinner og at urinveisbetennelse effektivt sørger for at gleden ved sex den kommende tida blir relativt begrensa. Det er bedre å tro på nøkken enn på bra sex i skogen.
• I bilen: Det er trangt. Det stinker. Det dogger på på en mye mindre sexy måte enn i Titanic. Varmeapparatet slutter plutselig å funke. Vinduene er aldri så sota som du tror. Girspaken kan være innihelvete varm. Bilen er noen ganger uunngåelig. Men forsøk og hold anvendelsen på et minimum. For din egen gledes skyld.
• På kontoret: Bare la det være opplest og vedtatt: Kontoret er aldri så privat som du tror. Og det fins ingen på kontoret du kan forsvare å ha sex med. Absolutt ingen. Men hvis du først har det, vil du ikke at kontoret ditt for alltid skal være en påminner om at ting har funnet sted. Kontoret er kjipt nok i seg selv.
• I festivalteltet: Dette er kanskje det punktet ingen hipstere klarer å unngå. Men også de vil på et eller annet tidspunkt oppdage følgende: At telt ikke er lydisolerte enheter. Og at festivaler gjerne tiltrekker seg folk som stikker huet innafor teltduken i det spennende ting er i ferd med å nå sitt klimaks. Bra sex skjer ikke på festival. Og i hvert fall ikke i telt.
• På bandrommet: Bare husk det hver gang du er full: Du vil ikke være groupie. Selv hvor mye du føler for å være groupie i gjerningsøyeblikket, vil du aldri være groupie. Vil du likevel være groupie: Husk at de fleste bandmedlemmer har hotellrom.
• På scenen: Denne gjelder bare Fuck4Forest og blir litt for intern for bloggen. Trenger dere nærmere forklaring, kontakt meg per epost.
• I badekaret: Det er en enorm ulempe med badekaret. Og det er det faktum at det er fylt med vann. Det vannet er videre fylt med alt kroppslig avfall som det er ment å fjerne fra deg og vedkommende som befinner seg der sammen med deg. Og her kommer den unngåelige detaljen som menn kanskje ikke var klar over: Disse veskene har en tendens til å følge med inn i kroppens hulrom sammen med andre, mer attraktive ting når man har sex i badekaret. Det blir litt som å drikke vann fylt av døde hudceller frivillig. Bort sett fra at man også kan få infeksjoner av det. Og bort sett fra den uendelige ubehagelige følelsen av vann som på et eller annet senere tidspunkt renner ut. Nei til sex i badekaret er min neste 1. mai-parole. Jeg har i det hele tatt slutta å ligge med menn som har badekar.
• På flydoen: Den er bitteliten. Den stinker urin. Og vedkommende som var der før deg har ikke viped the basin as a courtesy to the next passenger. I tillegg til at det alltid blir turbulens på feil tidspunkt. Og vil du virkelig at den feite mannen du deler armlen med skal få med seg hvem du pulte sist? Tro meg, mile high-klubben er bare for de som mangler bakkekontakt og en innsikt i hva bra sex virkelig er. Og de som har private jumbojets.
• I klesskapet: Du skal virkelig ha et klesskap på størrelse med Whitney Houstons før du overhode skal tenke på å ha sex i klesskapet. Hvorfor i helvete skal du ha sex i klesskapet uansett?
• og så videre, du skjønner kanskje tegninga

En realitetsorientering om sex på nye steder er at de ikke når senga til ribbebunnen. Senger er bygd for sånt, og de duger utrolig bra. Ikke minst fordi du da kan ha fokus på selve sexen i stedet for å tenke på hvorvidt noen kommer rett før du kommer, hvorvidt du får betennelser eller avocadoskader, hvorvidt mauren spiser musa di før mannen, hvorvidt noen har pissa på madrassen din, hvorvidt du kommer til å fryse i helvete for dette den neste måneden og hvorvidt treåringen til venninna di plutselig kommer til å komme løpende på feil tidspunkt og deretter kommer til å stille deg unevnelige spørsmål i lang tid helt til han innser hva som virkelig foregikk og aldri stiller deg noen spørsmål som helst mer. Tro meg, det meste av dårlig sex jeg har hatt i mitt liv etter at jeg kvitta meg med den idioten jeg deita i førstegym, har vært knytta til sex på unevnelige steder. Bare tenk på følelsen av en kleshenger i ryggen, skittent vann i vaginaen og sand under forhuden. Og så tenker du på rene lakener, varme armer og frisk luft en søndag morgen. Og så skjønner du tegninga.

Sex på andre steder er i det hele tatt lite engnet til noe annet enn en virkelighetsflukt uten særlig høyt klimaks. Så derfor: Hvis du begynner å tro på Cosmopolitan og tror sex på nok et nytt sted er redninga for et ellers svært dysfunksjonelt forhold eller lengter etter ny og spennende sex, kan det godt hende følgende er løsninga: Sex i ei ny seng. Med en ny partner.

Ferdig snakka og please enjoy.

Jeg meiner, når så egentlig Whitney Houston sånn ut? Cirka aldri. Det er et stykke fra Afrika til New Jersey. Men jøss, det så jo fint ut.

Klestips for kålrota

Per Sandberg er ei klassisk kålrot

Den typiske kålrota er rundest over det hele, men kan også ha innslag av kanter og fordypninger. Har en noe vokset overflate og jevne fargeoverganger. Her kan man jukse litt, for eksempel ved å legge på noen ekstra skulderputer. Det gir et mer firkanta inntrykk, noe som følger moten perfekt. Klassiske plagg som er lure å bruke, er dress, skjorte og slips.

Klestips for bananen

En av de bananene vi kjenner best til, er Fabian Stang

Bananen er en litt ufordrende form, og det er nok mange med denne fasongen som har gått på en motesmell. Klassiske trekk er en lang sak som stikker ut øverst og en ellers noe buet form. En banan bør beholde klærne på, da fargen under er noe bleik. En klassisk stil med dress, skjorte og slips kan være lurt. Pass på at jakkelengden og bukselengden utjevner hverandre, så det ikke blir en ukledelig glippe på midten. Det gjør seg dårlig å vise rumpa i mediene.

Klestips for aspargesen
Aspargesen er høy og slank, men ofte med noe ujevn utvekst på toppen. Denne kan med fordel skrelles vekk for et noe slankere og renere inntrykk. Er du så heldig at du har aspargesformen, er det nok mange som er misunnelig på deg.  Dette er nemlig regnet som den mest attraktive formen blant menn. Det gjelder å utnytte det mest mulig. For eksempel ved å iføre deg perfekte plagg for mennesker med aspargesform: Dress, skjorte og slips. Husk imidlertid at du kan jukse deg til skulderbredde ved hjelp av skulderputer.

Hallgeir Langeland har en klassisk aspargesform. Knut Arild Hareide er i den eksklusive klubben av nøye utplukkede knaskerøtter.

Klestips for knaskerøtter
Knaskerøtter høres kanskje ikke så særlig maskulint ut, men dette er selve rosinen i pølsa. Eller knaskerøttene på fruktfatet, som jeg gjerne sier. De er nøye utplukket ut i fra fasong og farge, og er gjerne litt mindre og søtere enn de fleste. Med sin gulrotfasong, kler disse mennene deg perfekt på en fyllesykedag. Hva som kler dem, er litt mer usikkert, selv om mange partyhomser har gjort noen forsøk. Er du en knaskerot bør du egentlig nytes som du er. Men skal du først forsøke å kle deg, er det lurt å velge noe som gir timeglassform rundt skuldrene. Oftest er dress, skjorte og slips å foretrekke, gjerne med ekstra bruk av skulderputer. Et tynt belte anbefales imidlertid ikke.

Klestips for reddiken

Fy fasan! Jonas Gahr Støre er en perfekt reddik!

Er du en reddik, kan du gjøre som du vil. Folk vil syns du er fin uansett og vil veldig gjerne gå i dialog med deg. Det eneste du trenger å tenke på, er å ha dress, skjorte og slips.

Klestips for ei økologisk sellerirot

Erik Solheim er vårt fremste eksempel på ei økologisk sellerirot

En økologisk sellerirot er gjerne litt knudrete, med noen utstikkere her og der som egentlig bare er i veien. Er du ei sellerirot, er det typisk at du bryr deg mer om å være økologisk enn hvordan du ser ut, og det har ofte noen uheldige resultater. Likevel er du tydelig til stede og kan løfte det meste. Ei økologisk sellerirot kan med fordel konsentrere seg om å skape balanse i påkledningen. Dekk gjerne over noen ujevnheter og understrek det maskuline inntrykket ved hjelp av tilbehør som henholdsvis framhever og skjuler det du ønsker. Ellers er anbefalt påkledning dress, skjorte og slips.

Klestips for avocadoer

Bård Hoksrud er en av mange politikere med avocadoform

Avocadoer er omgitt av et lag sunt fett og har gjerne en noe knudrete look med smale skuldre og brede hofter. Selv om både ny og gammel forskning mener dette er legemliggjøringen av mandighet, er det ikke alle som er like begeistrede for denne formen. I det siste har bevisstheten rundt avocadoskader økt, og mange innser at avocadoene kan være i overkant harde og ekle. Legg derfor vekt på å få fram en myk innside. På utsiden kan du kle deg i standard dress, skjorte og slips.

Klestips for rødbeter

Bjørnar Moxnes har en rødbetfasong andre bare kan drømme om.

Rødbeter har ei klasisk rødfarge som andre fort blir smitta av. Den må kokes med skallet på, og gjerne syltes i riflete skiver. Er du rødbet, er du så heldig at du kan være tilbehør til de fleste andre. Da gjelder det å sørge for at du likevel kan markere deg litt ekstra. Puffermer, markert midje, striping og tydelige linjer kan være en ide. Du gjør også lurt i å satse på klassisk 50-tallstilbehør som dress, skjorte og slips.

Klestips for poteter

Trond Giske er en potet. Nærmere bestemt Kerss Pink.

Syns du ikke din kroppsfasong ligner på noen av de før nevnte grønnsakene? Da er sjansen stor for at du er en potet. Poteten har enormt mange ulike former, og har også enormt mange fargevariasjoner. Er du litt gammel, kan det hende du har noen utvekster. Da kan det være du bør gå for jordfarger og konsentrere deg om å plante nye poteter. Uansett er sjansen stor for at du bør gå for en klassisk påkledning, der du framhever det som er særs positivt. Et hett tips er dress, skjorte og slips.

Nei, ikke Whitney Houston, men Lemmings. Og dem tida da dataspill ikke krevde all hjernekapasitet i et par ukers tid i strekk. Kan jeg få Lemmings for iPad, pls?

Svært mange unge jenter blir sjukmeldt og utbrent på grunn av diskriminering i tidlig yrkeskarriere. En gang var jeg blant dem.

Nylig lanserte Likestillings- og diskrimineringsombudet en side med svar på spørsmål om rettigheter arbeidslivet. De får svært mange henvendelser om diskriminering og rettigheter i arbeidslivet, sier de. Derfor gir de deg svar på de spørsmålene du måtte sitte med. Særlig bra er det at de framhever tema som arbeidsmiljø og holdninger. Det er tross alt en ting som skjer i arbeidslivet vel så mye som at pensjonsavtaler skrives under: Mennesker møter mennesker.

Og i møtet mellom mennesker skjer det litt av hvert. Blant annet at jenter blir skvisa ut eller overbelasta. Stadig hører vi om jenter som har gått på en smell før fylte 30. De er for flinke. For pliktoppfyllende. For lydige. Så de blir utbrente. Sjukmeldte. Full av selvforakt. For de tar selvfølgelig på seg skylda selv.

Du tror kanskje jeg har vært tøff i trynet hele livet. Men nei. Også jeg har blitt skvisa ut av en jobb. Jeg var 26 år. Hadde seila rett inn i en toppjobb i privat næringsliv fra universitetet. Og jaggu ble jeg ikke headhunta til en ny et år seinere. Med fet lønn som lokkemiddel. Det var ikke måte på hvor stort behovet var for flinke jenter med bein i nesa. Jeg var for ukritisk på det tidspunktet til å si nei. Det var begynnelsen på et halvt år med helvete, hvor sjefen min så det som sine eneste oppgave å bevise for meg at jeg ikke var bra nok mens jeg jobba livet av meg for å bevise det motsatte – for det kunne jo ikke være sjefen det var noe galt med. Det eneste bra som skjedde i den jobben, var at en fagforeningsadvokat anbefalte meg å slutte og at jeg faktisk hørte på. Jeg skylder han en stor takk for de neste årene av mitt liv.

For meg slutta det ikke med en oppsigelse. Jeg måtte true til meg å de feriepengene og den lønna jeg hadde krav på. Jeg måtte få hjelp av advokat for overhode å orke å svare på svært usaklig epost som det var helt nødvendig at jeg forholdt meg til på en saklig måte. Arbeidstilsynet måtte tvangsilegge selskapet dagmulkter før jeg fikk attest. Nav måtte true med litt av hvert før jeg overhode ble meldt inn i arbeidsregisteret slik at jeg fikk pensjonsrettigheter også for den tida jeg var ansatt der. Ta en titt på saken min, og jeg lover deg at det ikke var mine egenskaper det sto på.

Likevel har jeg lidd for det lenge etterpå. Jeg møter stadig mennesker som tror jeg kunne for dette selv . Det gikk rett og slett for godt for meg ei stund der. Jeg var for høy på min egen kompetanse og hadde for liten selvinnsikt. Jeg hadde godt av å bli jekka ned noen hakk. Og dessuten så var jeg særdeles svak som ikke tålte litt røff behandling eller som valgte å slutte. Tror litt for mange. Som ikke kan skjønne at en gammel sjef som har oppnådd så mye, kan gjøre feil. Jeg er lei av å høre på dem. Jeg er lei av å forsvare meg fordi det gikk bra for meg før jeg møtte en sjef som aldri burde sittet der hun satt. Lei av å være redd for at et halvt år av mitt liv skal ødelegge min arbeidskarriere for alltid. Lei av å være redd for hva en idiotisk sjef kan hindre meg i når et nytt jobbintervju står for døra. Hun var ikke verdt stolen hun satt i, og jeg har nok annet utstyr i bagasjen. Folk som hører mer på henne enn på meg, vil jeg ikke ha noe med å gjøre uansett. En detalj på CV-en får ikke lov til å definere meg lenger. Selv om jeg aldri har vært tøffere enn da jeg slutta i denne jobben.

Min historie er ikke unik. Jeg tror ikke jenter blir diskriminert i arbeidslivet fordi de ikke duger. Snarere tror jeg problemet er at de duger litt for godt. Kan hende du noen gang får motsatt inntrykk, men verden vil ikke egentlig ha de flinkeste jentene. Verden vil ha folk uten albuer, uten høyere stemmeleie og uten selvstendige ideer. Forsøker du å hevde noe annet, vil det være nok av krefter som kjemper mot. Du skal jobbe hardt og holde kjeft, ellers er du en trussel for dine omgivelser.

Det er også tilfelle om sjefen din er ei dame. Det er ikke jantelov, det er jungellov som gjelder, og den gjelder litt ekstra hardt i konkurransen mellom kvinner. Det er om å gjøre å overbevise deg om at du ikke er sterkest, for det er ikke plass til så mange kvinner i toppen. Samtidig er flinke jenter det beste sjefer kan ha for å dekke over egen udugelighet: Det er ingen det er så lett å legge skylda på som de som stiller de aller høyeste kravene til seg selv. Det er ikke rart vi blir utslitt.

Så vit det, hvis du sitter på jobben og ikke tør løfte en flittig finger av frykt for at hverdagen skal bli enda litt verre eller ligger og griner hver kveld fordi du gruer deg til neste arbeidsdag. Dette er diskriminering, og du bør ikke finne deg i det. Det fins mange som deg, og mange som har kommet seg gjennom det helt fint. Vit at du har flere retttigheter enn du tror og er mye sterkere enn du tror. Vit at det svært sjelden er din feil og aldri din feil alene. Vit at det fins folk som bryr seg. Vit at du alltid har andre alternativer i en velferdsstat du selv har vært med og spleisa på.

Og vit at det ikke alltid lønner seg å være flink jente. Noen ganger kan det være bedre å gi faen. Det er kanskje det viktigste du lærer i dagens arbeidsmarked.

Og så hedrer vi kanskje Whitneys minne beste med å la være å se resten?

I flere uker har en samla handelsstand prøvd å pushe alt mulig slags drit på meg gjennom alle kanaler. Det er alt fra tekopper som varmer nesen min og pledd jeg kan sitte under mens jeg varmer nesen på denne tekoppen, til vibrerende gjenstander som skal stimulere det imaginære samlivet mitt såpass mye at jeg aldri vil bryte ut av det. Det er bøker med meloner på forsida, filmer med han unge eksen til Demi Moore, det er cruise med danskebåten og oppredde hotellsenger, badekar med bobler og ting som er hjerteforma.

Min realitetsorientering til handelsstanden og alle andre lettlurte forbrukere er at jeg faktisk ikke trenger disse dagene og at jeg helst vil slippe å høre dem og se dem og mase om dem. For etter år i villfarelse har jeg realitetsorientert meg sjøl såpass at jeg har innsett at disse dagene er juks. Handelsstanden har jo finni på dem sjøl!

I morra har jeg tenkt å våkne uten noe som helst i senga mi. Ikke en mann, ikke en frokost, ikke en tekopp, ikke et barn som gratulerer meg med dagen, ikke et speilegg, ingenting. Livmora mi reproduserer ikke, og mi eiga 70-tallsfeministmor satser heller på reell likestilling alle andre dager i året enn å spise frokost liggende akkurat den ene søndagen i året. Det er kanskje morsdag, men det er mest av alt søndag.

Og det er det som irriterer meg. At noen har bestemt at vi skal sette kunstig stor pris på hverandre et par dager i året fordi alle andre gjør det. 14. februar er Valentinsdagen og da skal man redde et skrantende samliv med et par nelliker på kontorpulten, et kort som synger om kjærlighet og hjertesjokolade med altfor mange e-stoffer. Dette har jeg hørt om i fem uker nå. Og får du ikke blomster, bamser eller noe litt mer sexy, er kjæresten din kald, ufølsom og ingenting å satse på.

Ah, jeg er så drit lei av at folk lar seg lure. Hjertet mitt er en ganske stor muskel som kommer til å jobbe like aktivt på 14. februar som alle andre dager. Primært for å holde meg i live. Og kanskje kommer hjernen min til å tenke på en fin mann som jeg også tenker litt på de andre dagene i året. Men det har faen ingenting med 14. februar å gjøre.

Så en realitetsorientering til deres som trodde at alle disse morsdagene og valentinsdagene som kom og gikk, var selve livet: Dere har blitt lurt.

La oss heller skåle for en himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser og helt normale dager der vi kan like hverandre sånn helt av oss sjøl.